Forlovelse på tvers av kulturer: hva som faktisk skjer bak kameraet
Oppdatert: for 8 timer siden
Et par jeg fotograferte for noen år siden inviterte meg inn i et rom fullt av familiemedlemmer jeg ikke hadde møtt. Bruden var pakistansk-norsk, brudgommen norsk. Det var en forlovelsesseremoni, og det var første gang jeg forstod at jeg trengte å ta med meg mer enn kameraet. Jeg trengte å ta med meg tålmodigheten til å ikke forstå alt med en gang.
Gjester stod langs alle veggene. Moren til bruden satt ved et bord dekket med godteri og sjokolade og dekorativ emballasje. Ringen kom frem i en eske. Det var tale, applaus, og noen tårer, og alt gikk fortere enn jeg hadde ventet.
Etterpå sto jeg med bildene og tenkte: hva var det egentlig som skjedde der?
Den tanken har fulgt meg siden.
Jeg fotograferer bryllup i hele Norge, og Oslo er en by der par kommer fra alle mulige bakgrunner. Noen av parene jeg jobber med er norsk-norske. Noen er norsk-pakistanske, norsk-iranske, norsk-vietnamesiske, norsk-tyrkiske. Noen er to mennesker fra to helt forskjellige kulturer som har funnet hverandre i en by midt mellom.
De fleste av disse parene spør ikke om engasjementsbilder i klassisk forstand. Ikke fordi de ikke vil ha bilder, men fordi bilder av to mennesker alene i parken ikke er det som har mening i deres tradisjon. Det som faktisk skjer er noe helt annet. Og det er noe av det mest interessante jeg har erfart som fotograf.
Det norske frierspørsmålet er bare begynnelsen
Hos de fleste norske par er forlovelsen en privat sak. Han eller hun ber om hånda. Det skjer kanskje ved havet, hjemme ved middagsbordet, på en fjelltopp. Så kommer bildene: to mennesker alene i naturen, med ringen, ser på hverandre.
Vakre bilder. Jeg har tatt mange av dem.
Men for mange par er det å be om hånda en intern avgjørelse mellom to mennesker, og det offentlige øyeblikket, det som involverer familien og omgivelsene rundt dem, er noe helt annet. Det skjer ikke på en fjelltopp. Det skjer i et stue med tretti gjester.
Når familien er til stede
I mange pakistanske og sørasiatiske familier er forlovelsesseremonien en sammenkomst. Ikke et intimt øyeblikk for to, men en begivenhet der begge familier er samlet og den formelle bekreftelsen skjer foran alle.
Ringen presenteres gjerne på et brett dekorert med blomster. Det er søtsaker, ofte fra begge familier. Det er tale og applaus, og noen voksne i rommet som følger nøye med på alt. Noen ganger er det tradisjonelle plagg, noen ganger vanlige hverdagsklær, noen ganger en blanding.
Jeg lærte langsomt at forlovelsesbildene ikke bare er av paret. Det er hele rommet som er bildet. Ansiktet til moren i det øyeblikket ringen kommer frem. Den lille broren til brudgommen som prøver å se like uberørt ut som de voksne, og mislykkes.
Det persiske forlovelsesrommet
Iranske og persisk-norske par har en tradisjon jeg alltid setter pris på å dokumentere, fordi den har mange lag. Khastegari er det formelle besøket der mannens familie oppsøker kvinnens familie og erklærer intensjonene sine. Ikke en overraskelse, men et møte med form, der alt er avtalt på forhånd.
Det som fotograferes i mange iranske hjem er bordet: et dekorert bord med speil, lys, krydder, nøtter og symboler som representerer ulike ønsker for ekteskapet. Ingen setter det frem i løpet av to minutter.
Jeg lærte tidlig å aldri forsøke å skynde på dette. Mor til bruden ordner lyssettingen en siste gang. To tanter diskuterer plasseringen av et fat. Og plutselig er alt klart, paret setter seg ned, og du har fem sekunder til å finne en god posisjon.
Disse bildene er aldri planlagte på forhånd. De er der hvis du er til stede og klar.
To øyeblikk i ett bryllup
Det er noe mange flerkulturelle par ikke sier direkte, men som du merker om du er til stede nok ganger: det er ett sett med forventninger fra familien, og et annet sett med ønsker fra paret selv.
En norsk-iransk brud jeg fotograferte ville ha klassiske forlovelsesbilder etterpå, av henne og kjæresten alene, i naturlig lys, uten noe arrangement. Men seremonien i familiehuset var ikke hennes å regissere. Den tilhørte foreldrene.
Og det er kanskje det mest interessante jeg vet om forlovelsesbilder i Oslo i dag: det er ikke ett øyeblikk. Det er to. Det formelle øyeblikket som tilhører familien, og det private øyeblikket som tilhører dem selv. Begge er ekte. Begge forteller noe sant om hvem de er. Bilder fra begge gir et fullstendig bilde av historien.
Hva du ikke trenger å forstå på forhånd
Jeg er ikke ekspert på alle disse tradisjonene. Jeg er ikke pakistansk, tyrkisk eller vietnamesisk, og jeg kjenner ikke hvert ritual.
Men etter ti år og over femti bryllup vet jeg noe om å lese et rom. Om å holde meg i bakgrunnen til riktig øyeblikk. Om å sette meg ned og vente, og reise meg raskt.
Det viktigste spørsmålet jeg stiller par på forhånd er enkelt: hva er det som skjer, hvem er de viktigste menneskene i rommet, er det noe jeg absolutt ikke bør gå glipp av?
Det spørsmålet har åpnet for noen av de beste bildene jeg har tatt.
Fotograferer du bryllup med norske og utenlandske tradisjoner, er jeg glad for en samtale om hva vi kan dokumentere sammen.
Jeg svarer innen 24 timer.
Nøkkelord: forlovelsesbilder Oslo, forlovelsesfoto flerkulturelt, forlovelse ulike kulturer Norge, bryllupsfotograf Oslo
Kommentarer